Jeg reiser til Molde med nattbussen i natt!!
Sommeren flyr avgårde. :) Jeg dasser rundt og jobber noen timer hver dag. Bor delvis heime hos foreldra mine og delvis i "mitt sommercasa" på Vingnes, og nyter sommeren alt jeg kan!
Nå har jeg vært Ingvild - superbloggeren en stund, men så går det plutselig en uke uten noen poster:)
Nå i sommer er jeg på besøk heime hos foreldrene mine på Lillehammer. Jeg sier "på besøk" fordi det er det jeg er.. Jeg bor ikke i den leiligheten her! Jeg har aldri gjort det heller. Visst har jeg et rom som står tilgjengelig for meg anytime, men det er ikke det som er rommet mitt.
Minipc er litt skummelt.. Det blir liksom til at jeg bærer den med meg overalt. Til og med på dass. Ja, dette er altså min første bloggpost på do.
Ingvild Skaarseth is slightly pissed on too much redwine, and she's havin' a blast, all by herself!
Nei, det er ikke helt sant. Slightly pissed, det er jeg nok. Men jeg har det ikke særlig morsomt. Jeg har blitt for avhengig av å være sosial.
Hadde besøk av Marcel, Charlotte og min elskede to-timers-kjæreste Julian tidligere i kveld, men de forsvant for flere timer siden, så de siste timene har jeg sett Sex and the City -filmen og bøtta ned en flaske med rødvin. Just for the fun of it.
Anyway, selv om fridager er fett, så er det litt kjett og (det rima litt!) og jeg blir ganske så rastløs av å sitte hjemme, uten noen folk rundt meg!
Var hos Katrine en tur tidligere i dag og spiste is, og stakk innom Strandtorget og brukte alt for mange penger på klær. Når jeg for en gangs skyld går i shopping-modus så blir det gjerne svidd av litt mer penger enn jeg egentlig har råd til, menmen.. Kjeitt åt mè! Også har jeg hatt besøk da, og det var supahtrivelig!
Jeg liker folk!
Faktisk så er jeg kanskje litt for avhengig av folk!
I morra; jobbe litt og rydde hele leiligheten + pakke ut resten av flyttelasset mitt fra Vinztra.
MææææH! Sovnetid!
På Onsdag reiser jeg på miniferie til Oslo. Nå er det vel mange som tenker at Oslo ikke er det rette stedet for å slappe av, men joda! Dit jeg skal er det chill.
Bøler.
Det fineste stedet i verden. Her har jeg tilbrakt utallige helger og ferier i løpet av oppveksten min, og jeg sitter bare igjen med gode minner. Da jeg var yngre bodde så å si hele familien min i og omkring Bøler. Bestemor, tante Gyri, onkel Jørgen, tante Ingunn, onkel Hans Petter, tante Kjersti, onkel Terje, fetterne Aleksander, Kristoffer, Tommy og Jonas og kusinene Hege og Sunniva. I tillegg til et par sett med tremenninger og familiene deres :)
Bøler var idyll! Bøler var gulbua, med billig godteri. Sykkeltur til Nøklevann og bading der. Fantasifull leking i skogen bak høyblokkene. Pizza fra Bobo's og tv-kvelder med bestemor. Bøler er alt som er fint her i verden. Bøler er mitt paradis :)
Bestemor er desverre på ferie når jeg kommer, men jeg får låne leiligheten og har store planer om å bare dasse rundt der i et par dager :) Reise en tur til byen og shoppe litt og treffe litt venner. Men også bruke mye tid på å tusle rundt på Bøler og mimre!
Noen som vil være med? :)
Jeg har kåken for meg sjøl i helga og det nytes for fullt!
Har hatt seinvakt hele den uka her, og nå skal jeg ha fri i to dager og slappe av som best jeg kan ;D Etter jobb i dag hadde jeg besøk av Therese, Espen, Vegard, Lille, Kari og Karin, og vi spiste pizza og så film! Også hadde jeg koselig skravlestund med Beardface igjen, meget så trivelig. Også har jeg kjørt til Gausdal nå klokka tre om natta.... Jeg glemmer støtt hvor langt det er dit, minn meg på å aldri si ja til å kjøre noen dit igjen, for fæen. Sorry, Vegard, fra nå av får du klare deg med skyss sjøl :D (Ja, særlig, det tar ikke mange dagene før jeg av en eller annen grunn råner dit igjen. Svake Ingvild! :D)
Anyway, i morgen har jeg altså fri! Lurer litt på hva jeg skal gjøre med dagen :) Julian, Marcel og Charlotte kjem en tur for å se film om kvelden, men sånn på dagtid har jeg null planer. Om været er på topp i morra også så scootrer jeg vel en tur til byen og kjøper en is i løpet av dagen!
Fri på søndag og gitt.. Jøss. :) Da blir'e rydding av rom! Sånn omtrent.
Mulig Oslotur i løpet av neste uke! Har fri 1-3. juli, så hadde vært fett å få besøkt bestemor og litt venner igjen :)
And oh, vi skal flytte! Gausdalsgate eller noe sånt:) Det vil si, mamma og pappa skal flytte dit 1. september. Jeg flytter jo videre til Italia fem dager senere, så jeg får ikke så stor glede av det :p
Okay, NÅ savner jeg Vinstra. Nå, akkurat nå!
Jepp, jeg redigerte hele dritten på nytt i natt. Skulle jo egentlig gjøre det rett etter at det første utkastet, men dere vet; ting tar tid.
Hepp-hepp.
Can I stay a little longer tonight?
Lay by your side and wait
'Till the morning comes around
I'll do you no harm, i'll be gone when you wake
And I'll be sweet
I'll be the first to leave if you tell me this is wrong.
So can I stay with you
through the nighttime
Can I hold you close to me
Can I stay with you 'till the day breaks
And you whisper to me gently "Is this Love?"
And you whisper to me gently "is this love?"
Ah, fantastisk! :)
Det er ikke alle som er helt flinke til å ta hint.
Når man kun får enstavelsesord i respons i en hel time, så bør man vel skjønne at nå er det på tide å holde kjeft, nyte stillheten og la praten vente til en mer passende anledning :)
Hysj! Jeg vil sitte her, være sammen med deg og ikke prate i det hele tatt :)
Shhhh....
Sove nu.
Jøss! Det ser ut som om min manglende blogg-interesse er i ferd med å ta seg opp igjen, og fint er det.
Nå er klokken midt-på-natten, nærmere bestemt 5 om morgenen, og min nattlige holderundtvenn har nettopp gått ut i morgensolen og hjem til sin egen seng og forlatt meg hutrende og kald på rommet mitt i kjelleren. Jeg har nemlig ingen dyne nå, for den er på sommerferie i nabohuset frem til jeg kommer tilbake på besøk i August :D Bare sånn for å slippe litt ekstra bagasje nedover i morra. Men her er det altså ganske kaldt. Jeg fryser på føttene. Heldigvis er jeg så lur at jeg har beholdt et par ullsokker her oppe, så nå skal jeg ha på dem.
Ah, straks mye bedre.
Jeg har hatt en veldig fin dag i dag! Var på skolen en tur sånn i tre-tiden for der skulle endel av oss tredjeklassinger møtes og ta det siste ordentlige "Hadetbraaaa"'et i edru tilstand. Også har jeg vasket hele badet vårt! Det er forøvrig ganske gøy på grunn av den fantastiske akkustikken der :D Ingvild synger av full hals! Jeg hadde egentlig store planer om å ta dassen også, men så forsvant Malin på danse-avslutning og jeg ble rastløs. Turen gikk da til naboen isteden! Jeg og gutta (Magnus, Torkil, Vegard, Robin, Tobias og Brynjar) har sett to filmer, gått på PG og kjøpt DEGG og ledd og skøya til den store gullmedalje! :D Herlig kveld! Etter endt filmkveld ble noen av oss stående og skravle utenfor kantina på skolen, og det var også absolutt så trivelig! :) Så ble tvilling og tvilling med heim til meg og vi spiste kveldsmat og prata om trommer og sånne fine ting :) Også stakk en tvilling hjem og jeg ble liggende her og skravle med andretvilling og det har jeg gjort helt til nu. Også fant man ut at det var på tide å bryte opp og sove isteden. Men jeg vil ikke bryte opp jeg!! Ikke med tvilling og ikke med noen! Bah, i morgen flytter jeg fra Vinstra. Blir en liten tur opp igjen på lørdag for å hente litt klær og stæsj, tror jeg.
Ikke si det til noen, men jeg liker Vinstra nå :o
Klem meg?
Wow.
Det er faktisk over :-)
Det har vært en flott dag/kveld i dag. Vi har hatt siste huskonsert, hvor jeg spilte bass på en låt og sang litt med musikklinjekoret, og vi har hatt grilling utenfor Vinstrahallen med alle elever og lærere på musikklinja.
Men kanskje den viktigste av alle avslutningene foregikk nå i kveld.
Fest på Horehuset.
Min siste fest som musikkbarn :) Det ble en kveld fyllt med øl, moro, dansing og en del sentimental sutring ;D Jeg har holdt meg hele dagen. Mens store deler av klassen min har tuta i vei til forskjellige tider og anledninger så har jeg klart å beholde steinkvinne-imaget mitt og ikke grått. Helt til i kveld:p Endel halvlitere med pils fiksa biffen og tårene fløyt fritt da Bart og jeg sa hadet og han gikk hjem. Jada, jada, jeg veit jeg ser de fleste igjen, men det er det å ha dem som en del av hverdagen min jeg kjem til å savne :)
Og. Jeg har fått høre så mye fint i kveld. De fleste har tatt den der ting-jeg-må-si-til-deg-før-vi-slutter-runden, og jeg har fått så mange fine komplementer i kveld. På et tidspunkt sto jeg ute på verandaen mens alle rundt meg fortalte i munnen på hverandre hvor vidunderfull de syntes jeg var og hvor viktig jeg hadde vært for dem og musikklinja. Jeg ble helt satt ut jeg. Helt paff. Jeg tenker alltid at jeg bare er "Ingvild", den bråkete hyperdotten med random kommentarer og tull, men så fikk jeg høre så mange kommentarer om at jeg var så mye mer. Og jeg ble kjempeglad. Rett og slett. Jeg må ha virket som tidenes mest utakknemlige beist, for jeg visste ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle takke. Jeg fikk jo frem noen "Åh, takk, tusen takk!", men jeg føler på en måte ikke at det virkelig forteller HVOR mye det betyr for meg når folk sier fine ting til meg :) TUSEN millioner takk alle dere, for alle fine ord og alle fine kommentarer i kveld. Jeg tror virkelig jeg aldri har følt meg så viktig som jeg gjorde nå i kveld. Priceless!
Jeg har klemt mange mennesker i dag og sagt hadet. Men det er merkelig nok et hadet jeg ikke har klart å ta enda. Jeg klarer ikke si hadet til Andreas. Det går ikke. Det er en slags sperre som gjør at tårene bare veller opp så fort jeg tenker tanken på å si hadet til han. Angst! Klarer ikke, klarer ikke! Da han til slutt gikk hjem så gjorde det ganske vondt inni hjartet mitt..
Heldigvis har jeg hatt en Vegard i kveld! :) En Vegard som klemmer meg og holder rundt meg når ting blir trist :) Tusen takk, Vegard Beardface!
Også er det desverre noen hadet jeg aldri fikk tatt. Knutan forsvant hjem, det svinet, før jeg i det hele tatt så han på festen. Samme med Bjørn Kåre. Fysj :-(
Så, det er liksom noe som mangler.
Når jeg tenker etter så er det egentlig svært få jeg faktisk sa hadet til.
Mæh, det betyr bare at jeg må treffe dem igjen snart for å si tuddels da ;)
I hvert fall. Nå er jeg ferdig. Helt ferdig. Skal levere bøker i morgen, that's it. Også ska Malin og jeg begynne det omfattende vaskearbeidet her. Hele leiligheten skal shines, og det kjem til å ta sin tid. Jaja, fatt mot.
Til slutt, klem til alle. Dere er viktige!
Savn. Allerede. Faen.
Dette er det vi gjør når vi egentlig burde jobbe med historie-eksamen.
Shees, det må jo høres ut som om jeg virkelig ikke gjør noe annet enn å late som om jeg jobber for tiden, men jeg jobber jo litt også! Er ferdig med halve foredraget nå. Også blir det strijobbing i kveld. Tror jeg.
Fæen.
Tårevåt bunadsavslutning på skolen i morra. Blir nok stas.
Først vil jeg bare si en ting. Følgende innlegg er et veldig personlig innlegg, og jeg var veldig i tvil om jeg skulle poste det eller ikke. Jeg har brukt mye tid og tanker på det, og ikke minst mange ord. Denne posten er ikke noe jeg skriver for å sette fokus på meg og mine problemer, og jeg er heller ikke ute etter at folk skal synes synd på meg. Dette er bare svar på spørsmål, både fra meg selv og fra folk rundt meg. Synes dere det blir for personlig å lese detaljer om et ganske vondt og vanskelig år; ikke les. Enkelt og greit.
Respekter at bloggen min er stedet jeg skriver ned tankene mine og det jeg trenger å få snakket om.
Men for all del, kommentér gjerne.
Et skoleår nærmer seg slutten. Som de fleste bloggleserne mine veit så har ikke dette året her vært helt lett for meg. Hva som gikk galt det vet jeg ikke helt. Det er en del ting jeg ikke helt har skjønt av det enda. Men, jeg får en del spørsmål på hva som egentlig skjedde, så her kommer en ganske lang oppsummering av Ingvilds siste og litt vanskelige skoleår.
Så. Jeg startet på skolen i august, med friskt mot, klar til å ta fatt på alle nye utfordringer som måtte komme. Jeg jobbet veldig bra, hadde veldig lite fravær og ble et ”ja-menneske”. En sånn som sier ja til alt hun blir bedt om. Jeg endte opp med en del gjøremål. Spille bass i et musikalband, være leder for klasseturkomiteen, styre lyd på kirkekonsert, spille i symfoniorkester i Tyskland, arrangere after-party til kirkekonserten. I tillegg til alt det vanlige skolearbeidet mitt. Ting gikk fint og jeg hadde styring på det meste. Jeg var en tur i Trondheim i begynnelsen av september, og jeg hadde bestilt meg tur til London i høstferien med gode venner. Alt var fint, helt til i midten av september. En god venn av meg i Trondheim ringte meg med triste nyheter. Ex-kjæresten hans hadde tatt selvmord, og han selv hadde blitt tvangsinnlagt på psykiatrisk i noen dager for å få hjelp til å takle det. Jeg har jo en liten erfaring med takling av dødsfall og ja-Ingvild dro til Trondheim for å hjelpe han gjennom den første helga. Jeg psyka meg opp på bussen oppover og tenkte at dette skulle jeg takle fint. Jeg gikk av bussen i Trondheim, og mens jeg tuslet meg inn til byen fikk jeg en telefon fra mamma. En av hennes beste venninner helt fra folkehøyskoletiden hadde dødd brått samme dagen. Denne damen hadde alltid vært en stor del av livet mitt, så det gikk naturlig nok inn på meg. Jeg trøstet mamma litt og gikk videre for å trøste kompisen min. Jeg tilbragte helgen med han og noen felles venner av han og den avdøde ekskjæresten. Jeg tok del i deres sorg og kom med råd om hvordan de best mulig kunne stille opp for moren til gutten og det gikk veldig fint. Selvfølgelig hadde jeg tankene om mamma og hennes venninne i bakhodet hele tiden. Vel tilbake på Vinstra etter den helgen gikk det to dager, og så kommer beskjeden om at bestefaren til ei god klassevenninne av meg hadde gått bort. Dette hadde jo ingen personlig virkning på meg, men jeg tenkte selvfølgelig mye på venninnen min og hvordan hun taklet det hele. Jeg begynte å kjenne at nå var det nok død og at jeg ikke hadde overskudd til mer av det, så jeg holdt meg litt unna og var kanskje ikke så støttende som jeg burde har vært. Skolen fortsatt i sitt tempo og jeg raste meg gjennom lekser, arrangering av sosiale arrangementer på skolen og generelt mye arbeid, uten å egentlig sette meg ned å slappe av. Høstferien kom og jeg tok en langhelg i London med vennene mine. En flott tur, men selvfølgelig utmattende på sitt vis. Fem dager i London, én dag hjemme og så rett på kretskorps med intens spilling ti timer om dagen. Den lørdagen døde mormor. Jeg ble knust, naturlig nok, men fortsatte med spillinga og dytta de vonde tankene litt vekk, sånn som jeg har for vane når det blir for mye. Mormoren min har alltid vært en viktig person for meg, og det har vært vondt å se seniliteten ta henne de siste årene, så på en måte var det godt at hun fikk slippe. Men, selvfølgelig var det trist når det skjedde. Vi stresset i vei videre med skole og begravelsesplanlegging, og begravelsen skulle skje den dagen jeg egentlig skulle reist til Tyskland og spilt i orkester. Pappa fikk ordnet det så jeg fikk dra en dag senere til Tyskland og jeg deltok i begravelsen. Det gikk fint, jeg hadde ikke tid til å tenke på hvor vondt det var. Rett fra begravelse, søvn i et par timer også en lang reise ned til Bremen. Der var det intense orkesterøvelser på dagtid og sightseeing og opplevelser på kveldstid, i ti dager, med stor konsert i Die Glocke som avslutning. Jeg kom hjem, utslitt og utbrent, men fortsatt med tankene foran meg, jeg måtte jo fokusere på alt jeg skulle gjøre videre med skolearbeidet. Jeg ser i blogginnlegg og samtalelogger fra Oktober 08 at jeg allerede da har nevnt for folk og skrevet at nå begynte jeg å bli sliten. Sannheten var at jeg allerede var utslitt. Jeg beit tenna sammen, skulket litt skole, men fikk fortsatt med meg det meste. Siste helga i november var det tid for den årlige kirkekonserten til musikklinja. Jeg og en til sto som lydansvarlige, og jeg som egentlig aldri hadde rigget lyd før, fikk en satans jobb med å forsøke å lære meg alt som skulle læres på de to dagene vi jobbet i kirka. Så fort jeg kom hjem var det forberedelser til after-party som skulle gjøres. Jeg tok eneansvaret for fiksing av middag til 68 stykker og etterpåfest til ca. 110. Det tærte på kreftene det og.. 1. desember sa det stopp. Jeg datt sammen, lå i senga og stirra i veggen. I et par måneder hadde alt hopa seg opp og jeg visste at smellen kom til å komme, allikevel turte jeg ikke si noe til noen. Ingen andre klaga på arbeidsmengden, hvorfor skulle da jeg gjøre det? Etter et par dager til sengs tok jeg affære og gikk til avdelingslederen. Tror mine eksakte ord var ”Nå MÅ du permitere meg frem til jul, ellers må jeg slutte”. Heldigvis var avdelingslederen min veldig forståelsesfull og sendte meg hjem. Det var veldig rart å reise fra Vinstra og ikke vite om jeg i det hele tatt kom tilbake for å fullføre. Jeg var virkelig så langt nede at jeg ikke hadde noen planer om å komme tilbake til musikklinja. Jeg sa ha det til alle og dro hjem. Jeg tilbrakte desember hjemme i senga mi. Jeg sov mye, var sosial med gamle venner og tenkte mye. I juleferien hadde jeg bestilt tur til Glasgow for å treffe orkestervenner fra Tyskland, og brukte en del tid på å finne ut om jeg burde ta den turen, eller om det ville bli for slitsomt. Jeg dro, og det er jeg utrolig glad for. Familien jeg besøkte var veldig hyggelige og det ble en veldig lite stressende tur. Reising er en av tingene som gjør meg veldig glad, og denne turen var inget unntak. Jeg feiret nyttår på en bar i Glasgow og hadde det for første gang på lenge skikkelig gøy. Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å dra tilbake til Vinstra. Jeg var overbevist om at selv om det kom til å bli mye å gjøre denne våren så skulle jeg gjøre det beste ut av det. Nå hadde jeg tross alt fått slappet av i en måned. Så jeg dro opp igjen, tok fatt på den enorme arbeidsmengden og ble glad for at så mange hadde tenkt på meg mens jeg var borte, og vært bekymret for at jeg ikke skulle komme tilbake. Jeg jobbet med skolen, spilte i musikalbandet på Lillehammer og folk sa det var godt å se meg på beina igjen. Det ingen visste var at så fort jeg kom hjem fra skolen forsvant jeg inn på rommet mitt og gråt. Jeg har aldri grått så mye i mitt liv som jeg gjorde i januar. Minst en gang om dagen forsvant jeg inn på doen på musikklinja og satt gråtende der i flere timer. Jeg skulka masse, var sjelden i timer, leverte ingen lekser og alt var bare vondt. Jeg sa ikke noe til noen, for nå hadde resten av klassa også merket arbeidspresset og det var flere som knakk. Jeg var ikke så sliten nå lengre, men jeg tror det med all gråtinga bare var en reaksjon på alt som hadde skjedd denne høsten. Jeg skjønte ikke hvorfor, men tårene vellet opp hele tiden. Ingen så noe til meg på kveldstid, og ikke så mye på skolen heller. Mamma var den eneste som fortsatt visste at ting var vondt. Det nærmet seg også februar, som er min helvetesmåned. Dette er måneden min bror fikk kreft, ble lagt inn på sykehus og døde. Nå var det fem år siden. En dag i slutten av januar satt jeg som vanlig på musikklinjedoen og gråt for meg selv, og plutselig innså jeg at det her kan jeg ikke drive med. Jeg tok kontakt med ei venninne og fortalte hvor jeg var og at jeg trengte henne. Både hu og mamma sa at nå måtte jeg ta affære, men jeg var for sta til å gjøre noe. Det hele toppet seg en dag på skolen. Jeg sto i musikkgangen og så putt ut, da ene læreren min kom forbi. Hun stoppet og spurte ”har du det bra, Ingvild?”. Jeg klarte ikke å svare, tårene begynte bare å strømme igjen. Hun tok meg med på et øvingsrom og vi hadde en lang samtale hvor jeg fortalte alt. Det hjalp å lette tankene litt, og jeg er evig takknemlig for at denne læreren tok kontakt og spurte. Etter dette begynte jeg et omfattende arbeid med å ta meg sammen igjen. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle starte, så jeg dro til fastlegen min på Lillehammer og tagg om at han skulle finne ut hva som var galt med meg. Jeg fortalte hele historien om høsten min og han hørte på. Vi ble enige om at jeg skulle snakke med skolens helsesøster og hvis de ikke kunne hjelpe meg så skulle jeg komme tilbake så han kunne henvise meg til psykolog igjen. Det ble en uke med snakking, mye snakking. Jeg var innom avdelingslederen på skolen og lærere før jeg endte opp hos helsesøsteren. Denne dama hjalp meg utrolig masse. Vi satte oss ned med et stort ark og skrev ned alt. Alt om meg som var verdt og nevne, også begynte vi å sortere. Allerede fra første time med henne begynte ting å bli bedre. Jeg fikk sortert og satt ord på mange ting jeg ikke hadde klart å formulere tidligere, og jeg begynte sakte men sikkert å kravle meg opp fra møkka igjen. Mitt første fokus var å klare å delta på det store korprosjektet vi i musikklinjekoret skulle fremføre i midten av mars. Alle de andre var godt i gang med øvelsene og hadde kommet langt i innøvinga, mens jeg satt med notene og følte meg dum som ikke kunne det. Jeg har alltid vært en av de som tar kor-stoffet fort og som (ikke innbilsk ment, dette har jeg fått høre av andre) har ”ledet” altgruppa i koret litt, og det gjorde skikkelig vondt å ikke kunne stille opp og kunne stoffet mitt sånn som de andre gjorde nå. Jeg gjorde en helvetes innsats, og jeg kan stolt si at jeg FULLFØRTE. Jeg lærte messa like bra som de andre til mars, og var veldig stolt da jeg sto på korkrakken 19. mars og sang av full hals! Dette var det første jeg følte jeg hadde klart å prestere på over et halvt år! Seier! Dette prosjektet innebar også en prosjektuke med ti timer korøvelse om dagen, så det var psykisk krevende, men den mestringsfølelsen jeg fikk veide opp for slitet og gjorde meg glad.
Jeg hadde bursdag 17. mars, og ble overveldet over alle gratulasjonene og gavene jeg fikk. Det beste av alt var at noen fantastiske venner av meg hadde arrangert overraskelsesbursdag for meg. Da jeg skulle ned til dem og ”hente gaven min” ble jeg møtt av minst 30 musikkelever som sang bursdagssang, kastet ballonger på meg og ga meg gaver :) Den festen av absolutt det jeg trengte akkurat da, jeg fikk følelsen av å være viktig igjen! Tusen takk, Liv og Andreas. Dere aner ikke hvor viktig det var for meg. Og tusen takk til alle som var der. Det betydde virkelig verden for meg! Fra da og til nå har jeg bare kravlet meg sakte men sikkert videre opp på stigen. Jeg fokuserte på å komme i gang igjen med ett og ett fag. Også ble det viktig å ikke tenke på alt som lå foran meg og ventet, men heller det som skulle gjøre her og nå. Jeg ”senket standardene” mine og satte meg ikke andre mål enn å stå i alle fag. Et stort faglig problemområde var faget Musikk Fordypning, altså hørelære, arrangering og formidling. Jeg brukte enormt mye tid på å få til arrangeringsoppgavene mine, men det gikk aldri. Et tiltak jeg gjorde for å bedre skolehverdagen min var å droppe dette faget, og heller melde meg opp som privatist i Internasjonal Engelsk. Så, fra begynnelsen av februar hadde jeg fem timer ekstra fri hver uke så jeg fikk bedre tid til å fokusere på de andre fagene. Det funka skikkelig bra og jeg endte opp med en 4 i engelsk muntlig, i motsetning til 2’ern jeg ville fått hvis jeg hadde fortsatt med arrangering. Ting løste seg, jeg kom i gang på skolen igjen, og rundt påsketider kunne jeg begynne å være sosial igjen! Jeg spilte i orkester hele påskeferien, men vi hadde svært lite å gjøre så jeg ble ikke veldig sliten av det.
Våren har vært solskinn for meg. Det er så godt å endelig føle at jeg strekker til igjen! Jeg har tid til å være meg og tid til å høre på tankene mine. Jeg klarer å ikke være så besatt av å prestere hele tiden. Visst er det bra med gode karakterer, men sånn som ting har vært dette året så er det ting som nedprioriteres for meg. Jeg har et helvetes stort fravær fra disse tre årene, men det er veldig godt å kjenne at jeg virkelig ikke bryr meg om det nå. Hva jeg skal si når kommende arbeidsgivere spør hvorfor jeg har så stort fravær, det veit jeg ikke, men jeg tar det som det kommer.
Jeg har det bra nå, og det er det viktigste. Det hjelper ikke å være flink på skolen om man ikke har det bra sånn ellers.
Før:
Etter første bleiking:
Etter andre bleiking:
NU I DAG:
Hahahaha, jeg ser ut som en påskekylling! :D klukk-klukk!
Jeg har noen mennesker i livet mitt som jeg kaller for elsk/hat-mennesker.
Det er folk jeg i bunn og grunn er glad i, men som jeg av diverse grunner ikke tåler trynet på så veldig ofte.
Mennesker som noen ganger er fantastiske og som jeg har gode samtaler med, men som i for store doser irriterer meg grenseløst.
Det er veldig merkelig. Og veldig slemt. Det gjør jo at disse menneskene aldri veit hvor de har meg. Plutselig er jeg superglad i dem og andre dager er jeg tidenes mest avvisende bitch. Jeg har til tider humørsvingninger herfra og til evigheten, og det er stort sett disse elsk/hat-menneskene det går ut over. Jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Help, anyone?
Det er jo ikke spesielt hyggelig når en av dem kommer smilende bort til meg med et "Hei Ingvild!!" og det eneste de får tilbake er et grynt og et lite "hei.." før jeg ser bort og ignorerer dem totalt. Innimellom klarer jeg bare ikke å være hyggelige Ingvild, og det er så stusslig at det alltid skal gå ut over de samme 4-5 personene.
Æsj! Noen ganger er jeg virkelig ufin mot andre mennesker.
Mitt største mål her i livet, det er å være et godt menneske. Selvfølelig kan ikke alle like meg, men jeg vil i hvert fall ikke være den som gir dem en grunn til å ikke like meg!
Jeg vil være som min Vinstranabo Magnus for eksempel. Han er ALLTiD et godt menneske. Uansett når det er og hvor ekstremt lei han er av folk så er han bare like hyggelig hele tiden. Han inviterer nesten hvem som helst til filmkveld, uten å tenke på om det er kjipe folk eller ikke. Når Magnus er med, er alle med:)
Derfor digger jeg Magnus.
Malin, Marthe, Andreas, Bart, Knut Andreas, Inga, Magnus, Rebecca, Karin, Liv, Bjørn Kåre, Live, Marie, Sven, Nicoline, Gard, Nina, Brynjar, Christoffer, Karinabo, Øyvind, Henrik, Jens, Joacim, Erik, Espen, Lille, Tobias, Simen, Siri, Mathilde, Ragnhild, Ingrid, Michael, Juliane, Torkil, Benedikte, Tom-André, Martine, Karoline, Sigurd, Alex, Vegard, Linnea, Robin, Sanna, Karitrompet, Randi, Sina, Lars Erik, Runhild, Torstein, Erlend, Lars-Magnus, Bente, Tore.
Tre år.
Tusen minner.
:)
En søndag nå for tiden er omtrent helt lik som en vanlig hverdag.
Slasking, slasking og atter slasking :)
Og med det arbeidstempoet jeg har holdt dette skoleåret så burde jeg være fornøyd med å endelig få bare sitte stille og slaske. Meeeen, jeg blir rastløs! Nå er jeg vant til at alt går i hundre hele tiden, og da blir jeg helt ødelagt når jeg plutselig skal sitte stille hele dagen :p
I går var en flott dag! Mye kjedelig slasking på formiddagen, men så dro jeg til Rudi Gard!! Der fikk vi herlig grillmat og så en kjempestilig danseforestilling! Også ble det endel øl i baren utover natta:) Jeg danset til og med folkedans. Det har jeg ikke gjort siden Jonathan sleit meg med på skotsk folkedans i Bremen :D Ganske festlig!
Nå ska jeg på ledersamling med Knattholmen-folket! CH og Joacim henter meg nu straks, også kjem jeg tilbake til Vinstra sånn ca i morgen en gang! :D Hurraa!
Jadda! I dag forsvant gassbindsokken jeg har hatt på fingeren siden tirsdag, nu er det bare plaster og kirurgisk teip og sytråd igjen i/på fingeren! Det kåmmer sæj! Og bra er det, for hvis alt går etter planen skal jeg spille bass på siste huskonserten om to uker. Det er litt vanskelig sånn som det er nå, når fingeren min er stiv som en pinne. Årne sæ!
Ellers så har jeg hatt tidenes daffeste dag i dag. Fri på skolen, men jeg var der hele dagen allikevel, rett og slett fordi jeg ikke har noe bedre å finne på.
Kvelden har vært utrolig kjedelig! Jeg har fått tiden til å gå med å spille Sims, redigere film og se 20 episoder av "Mot i Brøstet". Givende, givende! I morgen skal jeg spise middag hos min kjære lærer Nina på garden hennes og se folkedans-forestillinga som blir fremført der etterpå :) Så blir det vel ratt en pils eller tusen utover kvelden ;)
Søndag er det ledersamling til Knattholmen-leir!! :D Jeg, Ch, Joacim, Nicoline og Karin skal henge på kirkesenteret og get inspired hele søndagskvelden:) Gleder meg max!
Livet er flott. Akkurat nå. Og jeg nyter det!
P.s. Jeg har bestilt flybillett i dag. Til Torino. Avreise 5. september klokken 12:45. Jeg gleder meg MASSE! Og gruer meg minst like masse :D Men jeg tror det blir bra!
Eller kvelden i kveld, det passer vel bedre.
Jeg har hatt besøk av Vegard, Andreas, Liv og Magnus og vi har sett film! Supahtrivelig! Også gikk jeg meg en tur :) Jeg er i sånn tenkehumør for tiden. Tror det har noe med at sentimentale Ingvild gjør sitt inntog nå på slutten av Vinstra-tiden. Men anyway, jeg gikk tur. Bare opp mot kirken. Og der fant jeg en benk. Også satt jeg der lenge og bare hørte på vakker musikk, skuet utover Vinstra "sentrum" på andre siden av elva og grublet litt :)
Jeg liker tenke-turene mine. :) Jeg får en sånn ro over meg, som er skikkelig digg. De fleste som kjenner meg veit at jeg er supergira og opp og ned og bort og frem stort sett hele tiden.. Men når jeg går tenketurene mine, da skulle dere møtt meg da! Sitte-stille-og-smile-Ingvild er en ganske hyggelig Ingvild det også.
Nå er jeg sånn rolig at jeg kan gå på rommet mitt, ikle meg min røde helpysjamas MED sånn rumpe-lokk og krype til køys! Godnatt alle sammen!
Jeg har slåss med en grill i dag. Den vant.. Blodet spruta og jeg ble nødt til å få hybelverten min til å kjøre meg til legevakta på Sør-Fron. Nå har jeg sting i fingeren min, og det er ganske morsomt! Fingeren sover og det kommer den nok til å gjøre i et par timer fremover=)
Også hugleiker jeg Christoffer som kjørte fra Vinstra t Hundorp og tilbake for å hente meg <3 Han er dagens supermann!
Forresten så hadde jeg skriftlig engelsk-eksamen i dag og det gikk flott! :) Bare muntlige eksamener igjen!
Nå skal jeg lære meg å bruke Sony Vegas så jeg endeli får redigert litt film igjen!
Klassetur var fantastisk!
Jeg har nesten ikke sovet i natt.
Jeg har eksamen NU om et minutt eller to.
Hurramegrundt og ha en fin dag alle sammen! :)
Vi fikk tema "avantgardisme" på MuPers-eksamen.
ANGST!!
"Åå, jeg er så flink! Jeg kjeda meg en dag så jeg BANKA og VOLDTOK pianoet mitt, noterte det på et ark og ble verdensberømt! Nå må musikkhistorie-elever verden over høre på RÆLET mitt som en del av pensum! HURRA!!!"
Jævla drittnisser med fritidsproblemer.
Nå har jeg prøvd i et par timer å være litt voksen og åpen for ny musikk, og ikke bare avskrive det som "drittmusikk" uten å ha satt meg inn i det først. Men nå gir jeg opp. Det her funker ikke.
Jeg får fysisk vondt inni meg av å høre det her! Seriøst, hva var det komponistene tenkte? "uuu, nå kommer jeg til å vekke følelsen av kvalme hos random ungdommer på musikklinjer rundt omkring i verden, hihihihihi!!!!"
Det gir meg virkelig ingenting å høre på dette.
Jeg kjenner jeg blir litt sint på komponistene. For all del, folk må få ha sin egen musikksmak, så jeg bør ikke si noe på det, men jeg blir faktisk sint av å høre på det her.
Det er ikke bare jeg som sitter og griner over den oppgaven her. Vi er tretten stykker i klassen min, og ca like mange på Gjøvik vgs som går gjennom det samme.
Min kjære venninne Marthe vil gjerne få si noen ord om hennes følelser rundt eksamensoppgaven hun også:
Avantgardisme. SUGER. Iallefall nå, iallefall idag, å ekstremt my i mårrå, for da må e plåge me igjennom en hæl eksamen som har avantgardisme som tema. De betyr at e må sitta å vri me igjennom 12 lytteeksempel på minst 70 minutt kår. Me fare for å få verden på nakken ska e nå si: DETTA E ITJE MUSIKK. Der.. puuuh.
Det er ikke lett å være oss, Marthe.
Nå skal jeg lage middag. Snart.
Klokken er 00:22 og jeg sitter i senga mi med dyna godt tullet rundt meg:)
Det har vært en fin dag, selv om jeg egentlig ikke har gjort så mye. Vi hadde to timer norsk på skolen i dag, that's it. Etter skolen var jeg på Milano med en flokk og spiste middag:) Veldig sosialt og veldig god mat!
Og nu i kveld har jeg først hatt litt besøk av Brynjar også har jeg sett film med Liv og Andyman. Filmen het "Into the Wild" og var veldig bra :) Eneste som irriterer meg er at teite, teite, teite Kristen Stewart var med! Ja, hun kjipe jenta som spiller Bella i Twilight. Sorry folks, jeg klarer ikke det mennesket. Hun er sikkert koselig, men skuespillinga hennes suger balle.
Nå sitter jeg og undrer og funderer litt igjen. På alt og ingenting liksom :) Det er en sånn kveld hvor tankene mine bare flyr hulter i bulter og jeg ikke kan sortere ut noe som helst. Det er bare å gi opp å få noe fornuftig ut av det!
Jeg lurer på hva som skjer videre i livet mitt?
Jeg lurer på om denne tiden her er høydepunktet i livet mitt?
Jeg lurer på kjærligheten?
Jeg lurer på hva jeg egentlig synes om folkene rundt meg og hva de egentlig synes om meg?
Jeg lurer på om jeg noen gang blir 100% hel igjen?
Jeg lurer på om jeg er flink nok til å verdsette livet mitt?
Jeg lurer på hvor lenge jeg skal vente med å begynne pakking av leiligheten?
Jeg lurer på hva jeg skal gjøre i sommer?
Alt flyr bare rundt i hodet i dag. Og det er egentlig helt greit :)
Jeg veit i hvert fall en ting; Jeg liker Malin. Hun er tøff! Jeg digger roomie'n min, rett og slett.
Det nærmer seg slutten på enda en epoke i mitt liv.
Jeg har nå under en måned igjen av min tid på Vinstra. Jeg sitter med mange av de samme følelsene som jeg satt med for ca tre år og en måned siden da jeg sluttet på Toneheim. Og noen nye følelser.
Kilinga i magen når jeg undrer på hvordan fremtiden vil bli.
Sentimentaliten når jeg tenker på alle de fine menneskene hverdagen min kretser rundt.
Lettelsen når jeg tenker på at jeg endelig skal bort fra bygda og komme meg til siviliserte strøk igjen.
Utmattelsen etter perioder med hardt arbeid.
Undring på hvem jeg kommer til å ha kontakt med resten av livet.
Og vissheten om at de fleste kommer til å være ute av livet mitt og tankene mine innen et par år. Trist, men sant.
Men uansett, om jeg om noen år ikke lenger tenker tilbake på Vinstra så ofte så har jeg alltid minnene gjemt baki hodet en plass, og de skal tas frem med jevne mellomrom :-)
Jeg vet ikke om du leste bloggen min da jeg gikk i første klasse på Vinstra, men hvis du gjorde det så fikk du vel med deg alle syteinnleggene mine. Om hvor mye jeg haatet Vinstra og ville bort derfra. Haha, jeg hatet virkelig Vinstra!
Men nå har jeg blitt glad i dette lille tettstedet langs E6'en.
Stedet er et høl, men hverdagen min der oppe er så fin. Det er nesten skremmende lett å stå opp om morgenen nå! Ikke fordi jeg gleder meg til skolen sånn generelt, men fordi jeg veit at det som venter meg når jeg kommer til timen er en herlig liten flokk med musikkbarn! Selv om det ikke er alle i klassen jeg har like god kontakt med så er jeg glad i dem allikevel:) Noen mer og noen mindre. Noen kommer jeg til å savne innmari og noen kommer det til å bli godt å slippe :) Sånn er det bare, man kan ikke like alle like godt!
En ting er sikkert, gode mennesker er de alle sammen!
Tankene hopper selvfølgelig også innom horehuset :) Ingen kan feste som horehuserne! Jeg kommer til å savne kveldene der. Høy musikk og dansing i stua. Stappfullt med skravlende folk på kjøkkenet. Et og annet nytt par som står og kliner på verandaen. Den røykfylte trappegangen med alle nikotinslavene. Stemningen vi opplever når Bohemian Rhapsody settes på og festen når sitt absolutte klimaks! Alle musikkelevene som holder rundt hverandre, synger av full hals og gjør de faste Bohemian-bevegelsene. At alle kan gå hjem med alle. Jeg mener, sånn at hvem som helst kan overnatte hos hvem som helst! Hos musikkbarna er det alltid en madrass eller sofa, eller hvis man er litt mer intim, en seng tilgjengelig! Alle stiller opp.!
Kjærligheten. Jeg vil påstå at musikklinja er en eneste stor søskenflokk. Selv om det absolutt ikke er alle som prater så mye sammen, så får man (i hvert fall jeg) den følelsen av at man hvis man trenger det så kan man gå bort til et hvilket som helst musikkbarn og få den støtten man trenger. Det er aldri awkward. Alle sladrer og baksnakker så mye at alle vet alt om alle uansett! Ingen hemmeligheter! Fullstendig åpenhet for de fleste om det meste :)
Ah, at jeg skulle bli glad i Vinstra-hverdagen, DET hadde jeg aldri trodd :)
P.S.!!
Dette er også perioden hvor alt i hele livet mitt kretser rundt Vinstrafolket. Jeg har rett og slett ikke lyst til å være med noen andre enn musikkbarna nå. Så, hvis dere lillehammeringer vil henge med meg; vent en måned, så kommer jeg:) Sorry, jeg kjenner at jeg virkelig bare har lyst til å være med Vinstravennene nå:)
Jeg er supermann!
Jeg fikk 5!
Og alle som så på var skikkelig fornøyde :)
Hurra!
Ingvild er magisk.
Og, Ingvild har rosa joggedress på seg.
Kjære Ingvild.
Du er en elendig trombonist.
Du kan ikke spille for fem flate øre, og jeg beklager på det sterkeste at folk må lide deg gjennom 20 minutter med dine grelle ulyder.
Du er komplett udugelig faktisk.
Du øver ikke.
Du har gitt faen i denne eksamenen helt til for et par uker siden, rett og slett fordi du ikke har hatt overskudd til å tenke på den. Det er ingen unnskyldning, du skulle øvd akkurat som alle de andre gjør!
Men nå er det alvor. du har øvd littegrann, men absolutt ikke nok. Ikke nok til å formidle fin musikk på det som skal være avslutningen, et sammendrag av alt du har drevet med de siste tre årene.
Joda, jeg skal påpeke at noen ganger når du spiller så låter det riktig så fint. Men det er stort sett bare flaks. Du treffer ikke de høye tonene og du har ikke lenger registeret til å treffe de laveste tonene heller. Du blir sittende og tralle i et midtregister og holder deg stort sett til dur-skalaer og tull når du improviserer.
Improvisering ja. Det har du i hvert fall ikke kontroll på. Hvis du slipper meg løs og lar det stå til, da kan det komme noen fine soloer, på en god dag. Men hvis du har den følelsen når du går på scena i morgen som du har akkurat nå så går det til helvete. Det verste er ikke å treffe feil toner, det er det at når du først treffer en feil tone så blir du usikker, trekker deg og ødelegger hele soloen.
Jævla jazzfaen.
Du skulle holdt deg på klassisk.
Selv om det er mye morsommere å spille jazz.
Ingvild, du er verdens dårligste trombonist, ikke tro du har noe å komme med på konsert. Ingen gidder å høre deg spille når du er verdens dårligste trombonist.
Ingvild, du må være supermann i morgen!! Du må prøve å dytte vekk den slemme stemmen som sier alt det der til deg.
I det minste, lyv til deg selv og si at du er flink!
Vær supermann! I 20 minutter bare? Greit?
Ja.. Kanskje.
Jeg gjør en deal med meg selv.
Det får bære eller briste.
ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHH!!!!!!!!!!
Så er det sagt.
Det er ikke så veldig avansert å skrive en blues.
Men jeg har gjort det:)
Og samme hva dere sier så er jeg stolt av meg selv, for jeg er tidligere kjent for å være tilbakestående når det gjelder komponering.
Den er ganske fet og jeg skal spille den på eksamen på onsdag.
Hurra.
Jeg har til og med klart å skrive den inn i Finale.
Premie? Ja, takk!
Og.. Det låter jævlig kult når jeg spiller den. For tenk! Selv om den er ganske simpel.
Jeg liker'e!
Jadda, jadda, jeg har endelig begynt å ta denna tromboneeksamenen litt seriøst.
Nå øver jeg. Ikke mye, det gidder jeg ikke, men pittelitt.
Og pittelitt er bedre enn ingenting!
Og i dag laget jeg og Moshagen en låt.
Jeg sto på et øvingsrom og bare kosa meg med råspilling på bona, og plutselig kom Vegard inn og utbrøt "Det der må du bruke på eksamen vettu!!".
Og før jeg visste ordet av det satt han ved pianoet og kompet mens jeg prøvde ut diverse blues-riff og melodier og kor!
Vips, så hadde vi en låt!
En låt som faktisk er såpass ålreit at jeg tar den på eksamen neste uke!
Jeg har døpt den "Random Blues".
Også dropper vi teite "Round Midnight" med det merkelige akkordskjemaet. Hah, in your face Thelonius Monk!!!
Nå begynner jeg å føle meg litt eksamensklar :) Jeg forventer fortsatt ikke noen bra karakter, men nå har jeg i hvert fall såpass kontroll på låtene at jeg ikke stryker eller får 2 :)
Ellers så spiller jeg mye "Age of Empires 2" for tiden. Har endelig litt fritid som kan brukes på ukonstruktive dataspill <3
Hugs to you all!
Vi har nettopp fått beskjed om at undervisningen vår ikke er ferdig 15. mai sånn som vi har trodd helt siden vi begynte her. Neida, vi skal holdes på skolebenken ut mai.
Så, her er planen!
Hele 3MD bæsjer i en bærepose, også plasserer vi den utenfor døra til lærerværelset og tenner på. Ved siden av bæreposen legger vi et sånt greeting card som lager lyd når man åpner det.
Vi banker på døra og løper.
Når lærerne åpner døra, ser de den brennende haugen med bæsj og får panikk. Inspektøren prøver febrilsk å hindre at brannen sprer seg til hans Audi TT som står parkert utenfor og kaster seg ned i bæsjehaugen og ruller rundt til flammene slokker. Rektor åpner kortet og tonene fra Kool & The Gangs "Celebration" strømmer ut i lufta. Han leser høyt fra kortet for de andre; "Kortere undervisning, drittnisser!!! hilsen 3SA/3SF!".
Allmenn og formgivning får skylda, Musikklinja får tidlig fri fordi vi er så snille, og vi lever lykkelige i alle våre dager!
Hurra! Nå har jeg nettopp kommet hjem fra øvelse med komperen min!
En øvelse jeg hadde gruet meg masse til fordi jeg så for meg at jeg skulle spille én tone og så oppleve at komperen min faller på gulvet, holder seg for ørene og griner fordi jeg er så utrolig dårlig til å spille nå.
Men han gjorde ikke det! Han smilte faktisk litt og sa jeg improviserte fint på låtene :D Og at han så for seg at jeg i fremtiden kom til å bli med i ett eller anna kult jazzrock-ish band sånn som Jaga Jazzist eller noe! Og det er jo ikke verst å få høre når man egentlig bare føler seg på nivå med en aspirant i et skolekorps :D
Hurra! Skryt! Yay! Det trengte jeg virkelig akkurat nå :D
*supersmil*
Jeg er en glad russ!
En glad og fornøyd russ!
Jeg har nemlig vært i Trondheim et par dager nå! Dro oppover mandag morgen og tilbrakte dagen med gode venner og engelskboka mi! Var på kafé med Toril, Tom Erik og Guro, og spiste middag med Jan Kyrre og Kristine, og spiste dessert med Kristine, Elise og de to hyggelige jentene som ga oss lollipop-is :D Også var jeg og Kristine en tur oppe hos Geir Marius, Magnus og Øystein for å få vår daglige dose galskap og superbråk ;D Det var i det hele tatt en ganske flott og sosial dag, samtidig som jeg fikk lest masse engelsk:) Og dagen fikk en ganske så fin slutt også, med pizza og god samtale med fine Simon :D Jeg liker Simon. Han er kanskje best i verden når det kommer til gode samtaler og avslapping!
Tirsdagen gikk med til engelsklesing og henging på Trondheim Torg med 80's -flokken og middag oppe hos Geir Marius! Oppe hos Geir oppdaget jeg noe flott noe! Mens vi sto foran postkassen hans kastet jeg et blikk til siden og oppdager "Benjamin J T Binder" på postkassen ved siden av. Hoho! Jeg visste at Julian hadde flyttet opp til Moholt, men ikke at han bodde ca. ti meter fra inngangsdøra til Geir ;D Så, jeg stakk innom der og fikk hilst på Julian også! Meget trivelig :D
Om kvelden så jeg forestillingen "Back to the 80's" igjen! Denne gangen i Olavshallen!:) Jeg gikk sammen med blant andre Maja og Ida Helén :D Maja har begynt å prate trønder, hoho!
Bussen gikk nedover fra Trondheim klokka tolv, så jeg ankom Vinstra sånn ca. klokka fem om natta. Det er seint det!! Eller tidlig, alt ettersom! :)
I dag har jeg hatt privatist-eksamen i internasjonal engelsk! Jeg fikk 4 og er slettes ikke fornøyd i det hele tatt. Menmen, sånn kan det gå! Hvis det trengs så tar jeg det opp igjen neste år :-) Eg veit eg kan gjer betre!
Today on the Ingvild-show: Dassing på sofaen og tur på butikken!
Tidligere i dag kom jeg til å tenke på en ting.
Jeg er snart ferdig med 13 år på skole.
6 år på barneskole.
3 år på ungdomsskole
1 år på folkehøgskole
3 år på videregående.
Og i løpet av disse årene så har jeg såklart lært masse nyttig og fint som jeg kan ta med meg videre i livet. Men, jeg har også lært endel bortkastede ting!
Som for eksempel:
Algebra! Den evinnelige bokstavregningen. Jeg lærte at a i andre ganger a i andre er lik a i fjerde. Men jeg lærte ikke hvorfor det var viktig å kunne. "Fordi det kan hende noen spør deg hva a2 ganger a2 betyr og da må du vite det! Sånn på gøy!"
Geografi: Ja, jeg synes faktisk hele faget er ganske bortkastet. Da vi hadde geografi på Vinstra så omdøpte vi faget til "facebook". Det sier vel litt om aktivitetsnivået i de timene. Jeg lærte forskjellen på U-dal og V-dal og litt om hva slags stein som finnes på forskjellige stedene, og om hva som skjer når kontinentalplater møtes. Interessant? Nei, det syntes ikke jeg heller. At jeg fikk en firer i geografi, det er et mirakel jeg fortsatt undres over :)€
Patriarken: Den der greia i religion.. I 7. klasse måtte jeg tegne en tegning av patriarken som de 10 bud lå i, og snakke om den for hele klassen. For å være helt ærlig, så lenge jeg vet hva som står i de ti bud så driter jeg om den ble levert i en gullkiste eller sammen med en eske med brukte bleier.
Øvingsplan. I 3MD har vi et eget fag som heter øvingslære! På de fleste musikklinjer er øvingslære integrert i hovedinstrument-timene, men neida. På Vinstra har jeg brukt en time annenhver uke på å lyve sammen en øveplan til læreren min! En øvingsplan jeg aldri i verden bruker, men som jeg bare tvinger meg selv til å skrive for å ikke stryke i faget. Det er ikke baare skriving av øveplan da. Noen ganger reflekterer vi over øveplanene også. Action!
Fotosyntesen. Vi har alle vært der, har vi ikke? For meg så holder det å vite at et blad er pent, jeg trenger ikke vite åssen det ser ut på innsiden.
Nå virker det som om jeg har en veldig negativ holdning til alt som heter kunnskap og lærdom, sant? Det stemmer forsåvidt.. Men jeg har liksom noen interesser jeg liker å lære om og! Vikinger og filosofi og sannsynlighetsregning og etikk og solcellepaneler og mørkeromsarbeid.
Når jeg lager meg selv på The Sims så setter jeg alltid ambisjonen min til å være familie. Det er kanskje mest fordi det er lett å oppfylle. Skulle jeg vært helt ærlig så hadde jeg nok satt popularitet.
I hvert fall ikke kunnskap!
